lese høyt

Det ble skrevet på de store tabletter som ble ført videre til triumferende Pompeius på vei til den romerske hovedstaden, hvilke folkeslag han hadde beseiret i Roma navn. Blant mange andre var det armenerne, iberierne og albanerne, fønikerne og innbyggerne i Palestina, Judea og Arabia. Den største seieren var imidlertid oppnådd av generalen over piratene, som i flere tiår hadde truet skipsfarten i Middelhavet. Pompey introduserte stolt sine fanger. Loot og seiersskiltene var så mange at en dag ikke var nok til å vise dem frem. Triumfeprosessen varte i to hele dager, og fortsatt hadde ikke alt blitt vist. Det hadde ikke skjedd noe i Roma før, og det samme hadde en general som allerede hadde beseiret det tredje kontinentet i sin tredje triumfoptog nå til Europa og Afrika. Men det merkeligste var at Pompey ikke skulle ha feiret en eneste triumf. Juridisk sett var forholdene nøyaktig regulert. Bare senatet hadde rett til å gi en triumf hvis soldatene forkynte sin kommandør keiseren etter å ha vunnet slaget. Men Feldherr kunne bare være i Roma, som tidligere hadde passert den foreskrevne offisielle karriereveien, og det var akkurat det Pompeius ikke gjorde. Som ung i borgerkrigene hadde han opprettet en egen hær og hadde vært så seirende i alle slagene at senatet gjorde et unntak for ham. Men bak Pompey lå også en slave under triumferingen, som, som alle andre triumfatorer, alltid hvisket til ham: ”Husk at du er menneske.” Tross alt, ingen, ikke engang Pompey, skulle være for overveldet av suksess.

© science.de

Anbefalt Redaksjonens